Debatten den siste uken har ligget langt unna Listhaug-sakens kjerne, skriver bachelorstudent Mohammed Abdullahi.
Dersom du er av den oppfatning at norsk politikk har vært kjedelig håper jeg du har endret mening de to siste ukene. Vi har vært vitne til et politisk sirkus i Norge, der Listhaug har styrt showet.
Regjeringen la frem et forslag i Stortinget der de ønsket å kunne inndra passet til fremmedkrigere på grunnlag av saksbehandling uten lov og dom. Dette lovforslaget ble nedstemt av mange partier, blant annet av Arbeiderpartiet. På bakgrunn av dette publiserte Listhaug sin Facebook-status, der hun anklagde Arbeiderpartiet for å sette terroristenes sikkerhet foran rikets sikkerhet. Dette falt definitivt ikke i smak hos Arbeiderpartiet og spesielt AUF, som har vært rammet av det verste terrorangrepet på norsk jord. Etter noen dagers oppstyr fjernet Listhaug bildet, med den begrunnelse at det var stjålet. Seinere fjernet hun også innlegget. Da reagerte mange på Stortinget, og Listhaug måtte møte opp for å svare for seg.
Listhaug gikk flere runder i Stortinget uten å beklage sakens kjerne, men kom med en unnskyldning om kommunikasjon og innhold tilslutt. Stortinget satte spørsmålstegn ved troverdigheten til statsråden, og Rødt reiste et mistillitsforslag mot statsråden. Mistillitsforslaget ble støttet av Ap, Sv, MdG, SP og til slutt KrF. Tirsdag 20. mars valgte statsråd Listhaug å avslutte showet ved å trekke seg, da det var en reell mulighet for regjeringskrise der Solberg-regjeringen måtte gå.
Under ukene da debatten har pågått mener jeg det den har dreid seg om, ikke har vært kjernen i saken. La oss oppsummere denne saken i to punkter:
Det er svært mange som ganske enkelt kobler sammen Arbeiderpartiet og makt med stor M. Det har lenge eksistert et hat mot Arbeiderpartiet: Helt siden den gangen Arbeiderpartiet ble delt inn i to retninger, der den ene retningen støttet kommunismen. Dette har videre pågått, og uttrykk som «sosialisthore», «selger landet vårt», «russisk-vennlig», «Hamas-sympatisører» har vi alle sammen hørt. Alt dette hatet resulterte med den verste terrorhandlingen på norsk jord. Slik Stoltenberg sa i 2011; dette var et angrep på demokratiet og solidariteten. Den gangen glemte Stoltenberg å presisere en viktig og vesentlig sannhet: Dette var et angrep på Arbeiderpartiet og den ideologien de står for. Det var resultat av hatet mot både Arbeiderpartiet og mot politikken de har ført i alle disse årene.
Dette hatet klarte statsråd Listhaug å blåse liv i. Statsråden presterer å konstruere en klar sammenheng mellom terrorister og Arbeiderpartiet - i grell forening, mot nasjonens sikkerhet. Statsråd Listhaug presenterer idéene og konspirasjonsteoriene mot Arbeiderpartiet. Det er ikke til å komme unna at dette får en egen dimensjon, betydning og mening når det kommer fra landets justisminister. Hun legitimerer og erklærer at Arbeiderpartiet bevisst gjør dette - noe som er svært farlig. Det var dette som fikk Stortinget til å reagere, det var dette som fikk hele Norge til å reagere, det var dette som fikk små redde ungdommer med traumer til å reagere og det var dette som kostet Listhaug ministerposten. Når Listhaug utallige ganger fremstår som opposisjonspolitiker istedenfor statsråd for hele Norge. Når heller ikke statsminister Solberg griper inn er det på sin plass at Stortinget tar ansvar.
Debatten som har pågått hele denne uken har ikke handlet om kjernen i saken. Regjeringenes lovforslag er ekstremt skremmende. Her har Listhaug vært klok, og lagt premissene for debatten. Hun har rettet fokuset over på noe helt annet. La oss se på lovforslaget til regjeringen som gikk ut på å kunne inndra passet fra fremmedkrigere og andre uavhengig av domstolene.
Regjeringen ønsker at bakkebyråkrater skal kunne gjennomføre slike viktige prosesser. Det er svært alvorlig at regjeringen med Frp i spissen vil gjøre mennesker statsløse uavhengig av domstolene. Grunnen til at Arbeiderpartiet og flere andre partier stemte imot lovforslaget, er hvor viktig rettssikkerhetsprinsippet er. Alle har rett til rettssikkerhet, uansett hvilken forbrytelse de måtte ha begått. Å kunne inndra passet er ikke en bagatell, det er en svært alvorlig sak.
Frp har tidligere argumentert for drøye forslag, og selv om ikke alt har havnet Stortinget har mye vært urovekkende. Frps Listhaug har bedt naboer og lærere om å tyste på innvandrere som drar til hjemlandet sitt i feriene. Når Listhaug var innvandrings- og integreringsminister ville hun ha lukkede asylmottak, og den siste uken ville regjeringen med Listhaug i spissen kunne gjøre mennesker statsløse og overta ansvaret til domstolene. Dette er en skremmende utvikling og en feil retning for nasjonen Norge.
