© 2019 Leviathan, linjeforeningen for Statsvitenskap v/ NTNU, Trondheim.

  • Gray Facebook Ikon
  • Gray Instagram Ikon

Hva skjedde med de store venstrepartiene?

12.03.2018

Venstresiden med Ap i spissen står midt i en identitetskrise det vil ta tid å finne en løsning på, mener bachelorstudent i Politisk atferd Erlend Gylver.                                               

 

Først skjedde det i Hellas, så i Spania og så i Frankrike, Nederland og nylig Italia. At de store sosialdemokratiske partiene i Europa er på vei ned er i 2018 nærmest blitt en etablert sannhet. Sosialdemokratiet har overlevd lignende kriser før, men denne gangen virker den politiske verktøykassen å være tom for åpenbare løsninger. Blir svaret denne gang å skyve det ideologiske fundamentet enda lenger til høyre som var tilfelle under 1990-tallets «tredje vei?» Eller skal man falle for fristelsen å legge seg på en mer venstrepopulistisk linje? Én ting er i hvert fall klart: Den pragmatiske holdningen sosialdemokratene har hatt de siste tiårene har kanskje gjort dem styringsdyktige, men noen entusiasme blant velgerne har det ikke skapt.

 

I skrivende stund har Angela Merkel igjen satt sammen en storkoalisjon i Tyskland, til tross for at både kristendemokratene og det tyske sosialdemokratiet «tapte» høstens valg. Dette er symptomatisk for hvilket hjørne sosialdemokratene har malt seg selv inn i. I kampen om regjeringsmakt har man godtatt koalisjoner med partier som ideologisk sett egentlig burde være hovedmotstandere innenfor et sunt parlamentarisk system. Kan denne ideologiske utvanningen forklare populismens fremvekst – gitt at slike partier alltid vil fremstå som tydelige motstandere?

 

Tilfellet Norge.

For en gang skyld er ikke Norge «annerledeslandet.» Vårt eget Arbeiderparti (Ap) er nå i kjølvannet av en av de største krisene innad i et stort norsk politisk parti på lang tid. For Ap har denne krisen flere dimensjoner. For det første har #Metoo-kampanjen ridd partiet som en mare siden de første Giske-varslene ble omtalt i desember, men et større problem er at partiet ikke har fått ro til å finne ut nøyaktig hvordan de kunne gjøre et såpass dårlig stortingsvalg denne høsten.


Mye har blitt sagt om APs valgkamp i 2017: Antagelsen om at landet ville komme inn i dårligere tider som følge av «oljebremsen» stemte ikke, partiet klarte ikke å tilegne seg sakseierskap på de viktigste områdene, hovedbudskapet om skatteøkning og mer velferd ble oppfattet som et kaldt gufs i fra 1950-tallet. Det meste vitner om et parti som ikke evner å fornye seg i takt med en skiftende demografi og et skifte i verdier og holdninger blant nordmenn. Dette er sannsynligvis sant ikke bare for Norge, men for resten av Europa også. 

 

Hvordan skal sosialdemokratene inkludert Ap igjen kunne skape entusiasme i fremtiden? Ap har fortsatt en betydelig grasrotorganisasjon og en sterk mobiliseringskraft, men når det ikke ligger prinsippfast klar politikk i bunn teller denne mobiliseringskraften lite. En ny sosialdemokratisk kurs må stakes ut, dessverre ser det foreløpig ut som Ap heller nærmer seg Høyre og Frp når de ønsker å dra innvandringspolitikken mer mot høyre. Partiet er fortsatt uklare på miljø - der vern av Lofoten, Vesterålen og Senja ble en prinsippsak for miljøvelgerne i fjor. Hvis partiet for eksempel hadde gått inn for vern i denne saken, ville de i hvert fall framstått som et tydelig alternativ til regjeringens olje- og energipolitikk.

 

Identitetskrisen på venstresiden er blitt en hodepine for mange sosialdemokrater. Én ting er i hvert fall sikkert: At diskusjonen om venstrepartienes skjebne kommer til å fortsette inn i den overskuelige framtid.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Siste innlegg

December 20, 2017

Please reload

Arkiv

Please reload

Søk etter tags

Please reload

Følg oss

  • Facebook Basic Square